Moderatoren som et symptom på litt av hvert

Nåtidens middelalder og webkameraets velsignelse: moderatoren som et symptom på litt av hvert. 

(Enkelt, sontagisk titulert: “Om moderatoren” — og en rekke fotnoter)

“Hva er meningen med livet?” er et spørsmål trolig først stilt av den kvinnefiendtlige, pessimistiske filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860) i essayet sitt om menneskelig natur [1]. Dette spørsmålet har i ettertid blitt gjentatt av veldig, veldig mange andre. “Kan jeg få makt, respekt og sosial autoritet?” er et spørsmål oftere stilt i mindre konkrete former, men av veldig, veldig mange flere. Den formen som interesserer meg mest akkurat nå er “hei, kan jeg bli moderator? [2]”. 

Ingen akademisk overmakt kan stoppe meg fra å lage et så kort avsnitt nå lenger. En usynlig, akademisk hånd skriver likevel en redegjørelse.

Det første spørsmålet er en umiddelbar klisjé. Et erkefilosofisk spørsmål – det ultimate spørsmålet, som heller stilles for å stilles enn for å forsøke å finne et svar. To like håpløse prosjekter. Det er et såpass typisk spørsmål at man kan stille det uten å lure på det, og man kan finne på å stille det kun fordi det høres filosofisk ut. Det er den mer sofistikerte versjonen av “er vi fremme snart?”. Det høres menneskelig ut, man kan i hermetegn si det er et menneskelig spørsmål å stille (og uten hermetegn, om du siterer 1966 sin Foucault med “mennesket er en nyere oppfinnelse”), og man kan rett og slett si det kun for å si det – det er bare sånn man gjør, det er det jeg prøver å si. Den tilhørende påstanden er at man gjør sånn man gjør uten helt å merke det og mer eller mindre automatisk. Alle kulturer er forskjellige, men folk i samme kultur kan likne. Likne veldig. Det er da ikke vanskelig å si at man er et resultat av kulturen man lever i, og vasser i symptomer på at du oppholder deg der du gjør. Jeg vet ikke helt hvorfor man hermer etter andre, men jeg kan tenke meg at det er en eller annen innebygget flokkdyr-mekanisme. Kanskje istedenfor å bygge inn spesifikke instinkter for å gjøre ting, ettersom verden er i konstant endring (fra evolusjonens perspektiv), har man kanskje instinktet å følge dem som overlever (ikke minst slik at vi får lov til å henge med dem, og ikke dø alene). Trial and error som menneskets spesialtrekk. Det er ikke viktig hva vi gjør, så lenge vi gjør det sammen. Evolusjon er litt cheesy, og klisjéene strømmer på. Dette er blant annet det de eksistensielle filosofene kaller å være ufri, muligens ironisk utført ved å gjøre det som Sokrates mente skulle gjøre oss frie og lykkelige: stille et spørsmål. Kort sagt om eksistensialistene (om jeg ikke gjør en stor, generaliserende tabbe og sier noe helt feil): har vi fri vilje? Sikkert ikke. Men om du skulle gjort noe fritt, så er det definitivt ikke å herme etter andre. Og heller ikke å gjøre det motsatte av alle andre (ettersom det du gjør da bestemmes av det andre gjør som så gjøres baklengs. Men frykt ikke, du er kanskje på sporet av noe likevel). Frihet blir veldig vanskelig. Spørsmålet blir da overfor en filosofisk tokt et ritual for å bekrefte at du tilhører. Ikke bare sier du at du er menneske, men at du er Menneske. Og tilhørighet? Det er en såkalt “big deal” der jeg kommer fra.

Tilbake til klisjéen. Det er altså et briljant spørsmål som likevel har blitt stilt så mange ganger at det har blitt en “menneskelig klisjé”, og selv om klisjéer ikke alltid er så interessante fungerer de godt som kjennetegn på at det er det det er. Det andre spørsmålet er en sekundær klisjé, og veldig viktig for teksten min. Å be om makt, respekt og sosial autoritet er sjelden direkte gjort, men heller skaffet gjennom mer diskré, sekundære metoder. Disse tre magiske ordene er alle klare tegn på sosial aksept, noe mennesker virker som vi liker. Verdensherredømme -› makt -› utvilsomt akseptert. Det fikk til og med plass på Maslows trekantgreie [3]. Total frihet i den samfunnslige kontekst er at folk på en måte aksepterer hva enn du gjør, og det er ingen som stopper eller straffer deg. Homo “apex predator” Sapiens kan for det meste kun hindres av andre mennesker, og hvem som må stoppes (slemmingene) defineres av en kulturell enighet — en enighet som vi er enige om, gjerne for å passe inn med de andre. Et veldig effektivt organ i den sosiale politistyrken er oppfatninger som “det er flaut”. Makt er når folk er enige i at du har makt (er fysisk makt en uvenn i påstanden min? Nja-ei, jeg må være enig i at å la noen handle er bedre enn å bli slått i bakken før det har noen sosial effekt). Respekt er igjen at folk er enige i at de skal respektere deg, om det gir mening. Sosial autoritet: folk er enige om at du har greie på hele det sosiale spindelvevet, og folk tar for gitt at det du gjør er rett. At mennesker vil bli akseptert er klisjéen [4], og i noen sammenhenger kommer det i form av et ønske om makt (som fører til og kommer av respekt og sosial autoritet, som i grunn dannes av aksept). Om man ikke finner en bedre måte, selvsagt. Om du normalt blir akseptert, har du kanskje ikke grunn til å ønske makt. Er dette samme greien som at folk som mobber ofte ikke har det så bra med seg selv? I likhet med det klisjéfilosofiske spørsmålet, som folk stiller fordi det er sånn man stiller, virker det som folk også gjør som man gjør når det kommer til det klisjésosiale spørsmålet om “hei, skal vi være venner, men jeg vil gjøre det på en måte der jeg har mer makt enn deg, fordi det betyr utvilsomt at du aksepterer meg. Uansett grunn”. Hva? Vi fortsetter med noen definisjoner.

Aller først: En “stream” er en direktesending. Twitch og YouTube er plattformer der mer eller mindre hvem som helst kan ha en direktesending. Det finnes litt av hvert å velge fra med hvor du skal sende med, men mine observasjoner kommer fra de to. Streameren er senderen som sender til alle seerne, og sender ofte fra sin egen datamaskin ett eller annet hen spiller eller driver med foran kamera [lydeffekt som gjør at leseren umiddelbart skjønner at dette er et viktig ord. Faktisk, spill lyden baklengs mens man spoler tilbake. Spill en camera shutter-lydeffekt istedenfor, så den retrospektive leseren umiddelbart forstår at dette er et viktig ord]. 

Streamen ser slik ut (sammen med en liten formanalyse): du har en stor (viktig) videospiller med hva enn streameren vil. Det kan for eksempel være et spill, et webkamera og et utdrag fra kommentarstrømmen (chat, der alle seerne kan sende meldinger). Ved siden av spilleren, til høyre, er det en chat-boks der du kan skrive selv (som så kommer på skjermen). I vestlig venstre-til-høyre skriftspråk-overført-til-symbolsk-tankegang betyr dette at streamen kommer først (viktigst), og chat etter (mindre viktig). Videospilleren er mye større enn chat, og skaper en ubalanse i komposisjonen – rent kamerateknisk blir det et dramatisk bilde. Du skjønner greien. Alle meldinger står ved siden av det identifiserende navnet til senderen, men i periferien blir hele chatten til en homogen masse. På Twitch får alle navn en farge, slik at man lettere skiller dem fra hverandre. Twitch selv har en hovedfarge, og det er den kongelige fargen lilla, selvsagt. For å lett parafrasere De Utrolige (2004): “Om alle skiller seg ut, gjør ingen det”. Jo, i hvert fall én skiller seg ut totalt, og det er den som ikke bare er tekst, men lyd og bilde også. 

En stream gjenskapt i Gartic Phone

I sin briljante essaysamling On Photography betrakter intellekt, skribent og det som gir henne mest pondus i denne sammenhengen: fotograf Susan Sontag (1933-2004) blant annet hvordan fotografiet gjør det fotograferte viktig, og ordinerer verdi til subjektet [5]. Det som er fotografert er i fokus, og det som er i fokus er det viktige (kanskje du ser hvor jeg skal). Da jeg gikk på barneskolen ville folk i klassen min på TV. Det er usikkert hva man har å gjøre på TV som fjerdeklassing, men én av tingene er å bli som de man har sett på TV. Alle man noen gang har sett på TV har naturligvis vært på TV, og alle de er naturligvis veldig viktige. De er tross alt på TV. Det virker som det folk gjør er å være på TV (når en betydelig del av sosialiseringen din skjer med folk på en skjerm, som gjennom kameraets merkelige makter blir veldig viktige), og alt jeg (muligens instinktivt) vet om det folk gjør er at det som regel er det jeg også burde gjøre. Mange folk er på TV, de som er på TV er viktige, og da må fjerdeklassinger selvsagt bli begge de tingene. Oversatt til stream-samfunnet kan dette bety at det aller viktigste i hele stream-samfunnet, det eneste på kamera, er det som rommer webkamera/videospilleren. Alle andre blir mer eller mindre likestilt i chat-verdenen, med unntak selvsagt av streameren selv og de beryktede moderatorene med sine grønne sverdmerker (et merke moderatorer på Twitch får ved siden av navnet sitt. På YouTube får man en blå skiftenøkkel, som er litt mindre aggressivt enn et sverd.) som skriker streamerens – webkameraets – velsignelse.

Bare streameren kan utnevne en moderator. 

Det kan være hvem som helst som blir viktige, så lenge de er på skjermen, ordinert suveren viktighet av kameraet. Kameraet skaper hovedpersonen, som vises tydelig når hovedpersonen (som er viktig på grunn av kameraet) leser opp en kommentar og forfatteren i øyeblikket blir en smule viktig. Jeg minnes et mylder av seere som spør “husker du meg?” og “kan du si navnet mitt?”. En type anerkjennelse som alle seerne får vitne til. Om du søker sosial aksept, eller en form for sosial makt, så er den ultimate viktigheten; streameren, den åpenbare veien å gå. 

I folkemassen som er et streamsamfunn blir det da en blomstereng av fargerike plaprere, fjesløse borgere og en eneste regent; den fotograferte. Streameren er legemliggjort med både stemme og bilde. Hen er av kameraet ordinert verdi, overordnet viktighet og makt over hvem sin søte lille melding som blir opphevet til fokuset – selv om det bare varer et øyeblikk. Det neste poenget mitt minner meg litt om en oppgave på skolen om kjendiskultur likner religion og om kjendiser var religiøse figurer. Nja… det avhenger veldig av definisjonen på religion (selvsagt), noe som er vanskelig å svare helt konkret på. Det var vel heller en diskusjonsoppgave. I stedet kan man sammenlikne oppfatningen av kjendiser med eneveldige monarker (type Ludvig 14.), utvalgt av Gud (“Gud” løst definert som en metafysisk overmakt. Noe ikke-fysisk med makt over alt det fysiske, bruddet med logikkens pessimistiske lenker), besittet med en spesiell evne. Da skal man ikke lengre enn til en hotellobby i Oslo der en vandrende gjest, med bildet brettet pent i lommeboken, religiøst priste den kasakhiske artisten Dimasj Qudajbergen for sitt unaturlige stemmebånd [6]. Helt hvordan vi endte i den situasjonen er uklart. Vandreren sa han kanskje kan ha fått evnen fra romvesener, som muligens er den moderne, og påstått mindre religiøse, versjonen av å si det var en hellig hånd med i spillet. Uforståelig? Romvesener [7].

Jeg vil håpefullt si at det nok er ytterst få som forfekter at guddommer/romvesener har gitt en streamer sin evne – det som gjør dem viktigere enn andre, men det er kanskje ikke å strekke det for langt å si at det er et hierarki dannet på hvem som sitter i videoboksen og hvem som sitter i chatten. Noen er plutselig viktigere enn andre, og må ha spesielle og mystiske evner fordi de er på kameraet. Verdi og Viktighet er som alt annet; vi kunne ikke logisk forsvart det mot en standhaftig sokrater som stiller spørsmålet “hvorfor det?” tre-fire ganger. Likevel får streameren akkurat dette fra kameraet – romvesenteknologien – gud?, og blir i sitt eget samfunn en eneveldig monark. Noen historiske tråder: ordet “kamera” kommer fra, sikkert ikke overraskende, et gresk ord “kamara” som også ble til det moderne ordet av samme gamle betydning: “kammer” [8]. Kammer og kamera, du kan sikkert se det både på hvordan ordene likner, og hvordan objektene det peker på likner. I tonen av det hellige og ordet vil jeg legge til at forhenget som revnet ved Jesu død (spoilers!) var det som dekket til det mest hellige kammer, der i tempelet hvor Gud oppbevarte seg. “I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud”. Wow, relevansen er diskutabel, men det er få steder jeg får snakket om dette. Den semihellige overbevisningen fungerer ypperlig i et middelaldersk samfunn uten altfor stort preg av individualisme [9], og minimal sosial mobilitet. Om det ikke er noe folk gjør, så har man sjelden en trang til å gjøre det. Den sveitsiske historikeren Jacob Burckhardt (1818-1897) påsto at mennesket i middelalderen kun var bevisst på seg selv som en del av en gruppe [10], som en del av den større chatten. Alle bortsett fra John (1415), selvsagt. Som sikkert hadde spurt om å få bli moderator i sin eksistensielle krise over å bli glemt [11]. Kanskje hadde vi hatt en emote oppkalt etter ham. Dette er nok litt av hvorfor monarkiet fungerte på denne tiden, og det ikke tok mange år med revolusjon fra da folk fikk tanken om det opplyste individet til man levde i demokratiske dufter. Som forventet fungerer det som fungerte bra i middelalderen i mindre grad i denne alderen. Om du er bitt av individbasillen, ideen om å være unik, et tydelig “jeg” og individuell synlighet er det kanskje ikke den ulegemgjorte og fjesløse rollen du vil ha i stream-samfunnet – nåtidens middelalder. Om du ikke klarer å la det være, selvsagt. Kanskje har du motiv til å klatre på rangstigen. Eller ta heisen.

“Meningen med livet er hva du gjør det til” virker som en generell enighet blant folk uten altfor sterk religiøs tilknytning. Her slenger jeg inn hardføre, ateistiske nihilister også, fordi de tror på en evig sannhet: “livet er meningsløst” og vier livet sitt til det. Unnskyld om dette er feil forståelse av nihilismen (unnskyldning rettet mot alle ikke-nihilister som likevel bryr seg). Det var “hva du gjør det til” jeg hørte fra medelever i den første filosofitimen min (vi skulle velge ett spørsmål å diskutere, og som sagt styrer vanen vår mot det spørsmålet). Schopenhauer, pessimisten her igjen, mente det var selve viljen til å leve som var meningen. Han mente litt andre greier også, men det velger jeg å holde vekk. Jeg lar ham kun være her fordi det passer med introduksjonen (abit onus!). 

Det relevante her er hva man kan ende med å gjøre livet til, og at vi i det hele tatt bryr oss om en såkalt “mening med livet”. Kort fortalt tror jeg ikke et liv med mening alltid har vært like oppsøkt, og det igjen er mennesker som prøver å vise at de er Mennesker. Undring over livets mening (ikke konkret spørsmålet Schopenhauer stilte) kan sikkert trekkes tilbake til Aristoteles, og de der. Noe som åpner for veldig mange som aldri brydde seg (var dette bare folk som lot det mystiske ta meningsplassen. Æsj, kanskje jeg ikke klarer å melke spørsmålet så mye som jeg ønsket). Prosjektet blir med et tydelig “Jeg” som utgangspunkt å i hvert fall ikke være på bunnen, og helst være bedre enn andre samtidig (om noen skal være over andre, må noen være under andre også. Ettersom det finnes en streamer, så er du automatisk blant de under. Ettersom du ikke kan bli streamer, så må du over dine medseere. Om ikke individprosjektet gjør likestilling umulig i seg selv, fungerer et uoppnåelig toppnivå kanskje som en forskjellskatalysator). Det er tross alt hva du gjør det til. Ulikt fra andre historiske perioder (som middelalderen) har enkeltmennesket nå fått et oppdrag 1) å være seg selv, 2) utvide individet og 3) prøve å bryte med hvor enn i den sosiale rangstigen du er født. Nå som ingen er gudsvalgt som konge, adel og skomaker skal man i teorien kunne komme seg ut av podiumsplassen du ble født i. I praksis fungerer dette kanskje litt dårlig på sosioøkonomisk plan, men det finnes vel minimalt på Twitch (vel, ok. Noen kan sikkert kjøpe til seg popularitet ved å gi store donasjoner, eller spandere noen medlemskap på medchattere, men det er nok i mindre grad). Dette ser ut til å bli et sosialt kongen-på-haugenspill, og som alle samfunn kommer i uttrykk i sine sosiale grupper, kommer dette også i uttrykk i Twitchchatten. “Kan jeg bli moderator?”.

På en stream blir det noe som på mange måter likner et hierarkisk samfunn. Det er definitivt en kultur, med streamer på topp og hens moderatorer til nestkommanderende geistlige. Kulturen står sterkt med både historie, språk, normer og tradisjoner. En etablert stream har gjennomgått tider som sitter inne i den alminnelige hukommelsen, og har et eget ordforråd man bruker der. Det er ting som er greit andre steder, men ikke der, eller motsatt, og det er tradisjoner som en stream kan omkranses eller en chat kan oppføre seg etter. Noe som fascinerer meg med å flytte fra stream til stream, og blant det som fikk meg til å merke de tydelige tegnene på sivilisasjon i en stream, er kultursjokket. Et eksempel er da jeg var vitne til at en seer som vanligvis oppholdt seg i streamen til Dennis Vareide [12], en “gammel mann som mobber barn” (beskrevet av en streamer jeg spurte som hadde mer greie på ham) besøkte en annen stream. En hardhendt diktator med nedlatende omtale av sine seere, som i sin tur forringer ham tilbake alt i humoren og underholdningens navn. Håper jeg. Seeren besøkte en mindre streamer (men likevel viktig, siden han sitter foran kameraet) med en langt vennligere tradisjon for forholdet mellom seer og kringkaster. Seeren ble etter kort tid bannlyst for sin oppførsel. Sosiale sirkler, du visste det kanskje fra før. 

Enhver stream har sin egen dialekt, om ikke språk, med forskjellig tone og vokabular, slik som i eksempelet, eller særegne brukte spesialtegn. På en spesiell stream (og tilhørende discord [13]) er det flere som skriver smilefjes som : ) ovenfor :) fordi en som både er moderator og en populær type blant andre seere gjorde det slik. En chatoriginal. Det gikk som vanlig fra at én person brukte det til at det påvirket andre til å gjøre det samme, men bare innenfor kulturens grenser. Det er sånn man gjør akkurat der, fordi det er sånn folk gjør akkurat der. Normer og slikt kan spres via folk med sosial autoritet – de som virker som de vet hva som er greit (eller som kan komme unna med å overtrede normer), og som folk bruker som eksempel på hva man skal gjøre selv. Det er disse som er “folk” i “man gjør som folk gjør”, eller i hvert fall disse som fikk “folk” til å gjøre det. Det er godt mulig jeg bare driver med synsende, grunnleggende underkultursosiologi, men det er kanskje fordi det er en tydelig del i chat-kulturer – og det aller, aller viktigste: det har et überkonkret midtpunkt. Det er veldig lett å holde styr på hvordan folk snakker, fordi det står der og forblir. Sosial autoritet er å være en normsender. Du slipper kanskje angsten for å gjøre feil dersom det som er “rett” er nøyaktig det du gjør. Streamer, moderatorer, populære individer og folk med glansøyeblikk kan være normsendere, og derfor sette sitt preg på folket. Det er kanskje noe udødeliggjørende, noe inkarnerende (kanskje to veldig, veldig forskjellige ting) å bli etterfulgt av en unik historisk, språklig eller tradisjonell del av samfunnet. Drømmescenarioet for en individualist – du nærmest overkommer dine kroppslige begrensninger og lever videre gjennom andre. Ettersom du ikke alltid kan ha et glansøyeblikk eller ha spesielt god kjemi med chattens lekmenn, og i hvert fall ikke ta over rollen som streamer, er den sikreste måten å anskaffe sosial autoritet moderatorrollen.

For deg som gjerne skulle hatt et godt ord hos det lokale overhodet, så er et godt ord hos en moderator en god begynnelse. Det høres uansett bra ut. Her får moderatoren en bit av populariteten. Lånt etos; lånt popularitet. Som moderator blir du da viktig for dem som synes streameren er viktig. Semikameraet streameren som kan låne bort sin stemme til en fjesløs meldingskriger, ordinerer verdi og viktighet. Den som får meldingen opplest er viktig der og da. Den som får meldingen praktisk talt opplest av et lite grønt merke med et sverd, som skriker “moderator, venn til streamer, lokal helt”, er viktig hele tiden. Ikke bare gir rollen som moderator deg et lite merke ved navnet ditt som skiller deg ut fra resten av slottshagen, du snakker herved med pondus og lånt hellig etos; du har blitt tillitsvalgt av den ultimate sosiale autoritet, og alle kan se det. “Hei, kan jeg få tittelen som forlanger respekt, troverdighet og sosial autoritet? : )”

Å bli moderator fungerer helt utmerket i teorien. 1) du kommer objektivt over andre i rang, 2) du har fått velsignelse av Kameraets Utvalgte, og (fordi alt tydeligvis MÅ etter sosial, fortellerteknisk vane skje tre ganger) 3) du har klart å nå meningen med livet; du er ute av og over der du var den vakre dagen du fant kringkastingen for første gang (og du har ikke trengt å gjøre så mye). I praksis, derimot, så må man se nærmere på reglene i kongen på haugen. I tilfellet der noen er så opptatt av å komme seg opp, altså de som moderatoren teoretisk hadde vært viktigst for, har de ikke tid til å følge med på hvem som allerede er der oppe. Huff, det var det grønne merket, og ikke den som bar uniformen. For å minnes et sitat jeg gjerne skulle husket hvem var fra, eller hvordan helt gikk, så bryr man seg ikke alltid veldig mye om hvem som sitter i en kul og dyr bil, fordi man kan være mer opptatt av at bilen er kul og dyr eller at man selv skulle hatt en sånn. Da kunne folk endelig sett at du satt i en kul og dyr bil, eller egentlig sett på en kul og dyr bil og ønske at de selv hadde hatt en sånn. Da kunne folk endelig sett at de satt i en kul og dyr bil– og sånn går det. Validiteten til metaforen må du dessverre evaluere selv, fordi jeg går ikke så mye ute og jeg vet ikke hvilke biler som er dyre. Altså, det er ikke veldig mye respekt å få som moderator i forhold til det du får for å være et aktivt (positivt) medlem i streamen. Akk. Uten de sosioøkonomiske midlene må man være grei?! : (

Men så tilbake til denne filosofiske ufriheten jeg nevnte. Det andre enorme super-mega-giga-spørsmålet i filosofi. Når man tildeles moderatorrollen, så skjer det to veldig viktige ting. Det første er som sagt at du får mer makt, både fysisk og sosialt. Det andre er at noen gir deg denne makten, og denne “noen” er denne streameren. Fikk du med deg det? Spol tilbake og spill den kameralyden igjen. Om du ser nøye etter, så har du direkte effekt på streamerens handlinger. Denne importante, levende hovedpersonen, som i motsetning til bøkenes Samuel Vimes, sangenes David Bowie og filmenes Sonny Wortzik (eller nyhetenes Walter Cronkite) er fullt mulig å påvirke direkte – det er en såkalt direktesending. En hovedperson som ikke bare er reaktiv til den proaktive verdenen, men reaktiv til den proaktive seeren. En fjerde statsmakt: kontroll i narrativet. I frihet fra ønsket om befolkningens kjærlighet og streamerens makt har man satt et preg i frihetens navn. Kameraets avmakt, eller noe. I sitt anarkistiske ideal som et fritt menneske, så har man påvirket påvirkeren, og ledet lederen. Det blir en helt personlig maktduell, uten å tenke over hva din rolle i den sosiale strukturen er (altså, forholdet til de andre), og friheten det ligger i å gjøre nøyaktig det du ikke skal gjøre – tale makta midt imot.

Man trenger med andre ord ikke ønske å moderere andre, men heller kontrollen man har over dronningen med sverdet under kroningen. Ikke bare har du fått dette vidundermerket i chatten, men du har påvirket til de grader de bevisste valgene til streameren. Din rebelske luring. Kanskje det er den samme impulsen som driver de rebelske seerne i Vareide sin stream. Man nekter å anerkjenne den fulle makten hans ved å være rebelsk og maktkritisk, samtidig som man anerkjenner at han er streameren (dermed makten) ved å gang på gang vise solidaritet mot nettopp ham. Alt dette nok fordi det er slik man gjør der. Kulturen er solidaritet mot streameren, og integrering er å nekte diktatoren. Det virker som de har det gøy.

Dette bringer meg til slutten av et klossete billedvev som prøver å si følgende: vi lever i et samfunn, og med godviljens tolkning av kontekstløs Margaret Thatchers “there is no such thing as a society” er det samfunnet (normene som driver oss) som lever i oss. Instinkt blir byttet ut med kulturell vane (om ikke det er nettopp det som er instinktet vårt), og dette kommer i uttrykk blant annet i Twitch-chatten. Susan Sontags geniale observasjoner av kameraets evner kan brukes til å undersøke den symbolske opphøyingen av den mytologiske Streameren, som i tur gir makt til de utvalgte moderatorene. Det individualistiske topprosjektet kommer da i total frontkollisjon i møtet med den lekmenneskelige likestillingen i chatten, og noen typer finner seg i å 🔥🔥spørre🔥🔥 om rollen som sosialt verdimenneske. Nok en frontkollisjon, denne gangen med alle normer for sosial subtilitet. Det fører sjelden til suksess, heller til en slettet melding/utestengelse, og går som regel under radaren eller som “noe som bare skjer, og kan forventes”. Når du da spør om meningen med livet; når du ber om meningen med livet, og meningen med livet er noe omgjort til en oppgradering, så kan det blant annet i uttrykkes som “hei, kan jeg bli moderator? : )”. Et symptom på litt av hvert. 

jk jk….

unless..???
Varm nese og pai, bailey.

Fotnotene:

[1] Schopenhauer, A. (1897) On Human Nature, Character. Oversatt av Thomas Bailey Saunders

[2] I livestreaming er en moderator en som passer på lov og orden i kommentarstrømmen (chat). De er tillitsvalgte, og advarer, demper og bannlyser bøllefrø, bøllespirer og fullvoksne bøller.

[3] Hopper, E. (2024) Maslow’s Hierarchy of Needs Explained. ThoughtCo. Hentet 17. september 2024 fra https://www.thoughtco.com/maslows-hierarchy-of-needs-4582571

[4] Kanskje jeg strekker ordet ved å kalle det en klisjé. Det ser ikke ut som folk har gått lei enda. Eller kanskje jeg bare ikke har forstått de kunsthistoriske tradisjonene. Vent, vent, vent, jo, hele moralen “ikke bry deg om hva andre synes” er vel kanskje et svar på dette. Hei, vent, er hovedpersonen som “ikke bryr seg om hva andre tenker” kontrasten til den “jeg bryr meg så mye om hva andre synes, (men later som jeg ikke gjør det), så jeg tar over verden”-aktige antagonisten? “Hei, du! Du bryr deg om hva andre tenker,” kan de si, “Det er ikke kult”. Det sosialt akseptable er da… å ikke være sosialt akseptabel. Ok, fortsett. Klokken er 04:06, om du lurte.

[5] Sontag, S. (2008). On Photography: America, Seen Through Photographs, Darkly (Penguin Modern Classics). Denne er veldig fin.

[6] Arias and the Nation er en jeg fant som sa det samme: https://www.youtube.com/watch?v=Chux3qfGz5A. Greit. Han er kanskje et romvesen.

[7] Når jeg søker opp hvem som oppfant kamera dukker det opp en franskmann: Joseph Nicéphore Niépce. Ser jeg Steve Oedekerks film Kung Pow! Enter The Fist (2002) lærer jeg i slutten at franskmenn er romvesener. Romvesenteknologi er dessverre, selv etter resoneringen min, fortsatt et stort sprang. Jeg kan si det slik: jeg vet ikke hvordan kameraet fungerer, så det kunne like godt vært romvesener.

[8] https://www.etymonline.com/word/camera

[9] For eksempel Sklumper sine middelalderstreams: https://www.youtube.com/shorts/YUAiSBKbflE.

[10] Sveitseren sier det her i en grusomt oppsatt digital versjon. Burckhardt, J. (1878) The Civilizations of the Renaissance in Italy. Oversatt av Middlemore, S. G. C. http://rubens.anu.edu.au/htdocs/bycountry/italy/rome/popolo/burckhardt/2-1.html

[11] Puga, E. M. Induvidialism in the Middle Ages, Barcelona Cultura 2015 (hentet 4. september 2024) https://www.monestirpedralbes.barcelona/en/content/individualism_middle_ages

[12] https://www.twitch.tv/dennisvareide

[13] Et chatteprogram. Innholdsskapere har etter min erfaring ofte en slik, sånn at chatten kan fortsette sitt liv, dels uavhengig av om streamen er på eller av.