Luigi flytter ut
Bilde: Nintendo Co., Ltd
Hvis du tenker på en høy, lettlurt, beskjeden og grønn kar, hvem tenker du på da? Om du tenkte på Luigi har du flaks, fordi i 2001 valgte Nintendo å gi denne fyren sitt eget spill: Luigi’s Mansion. I hans første egne eventyr er Luigi mer enn bare en grønn Mario; han er nå en selvstendig - om litt lettskremt - spøkelsesjeger, med et hjerte av grønn. Broren hans har blitt kidnappet av King Boo, det er masse spøkelser på ferde, og han har kun en støvsuger å beskytte seg med. Det er opp til Luigi å lete gjennom sitt «Luigi’s Mansion« for å finne Mario igjen.
Spillet ser grønnskollingen utforske huset i flere kapitler, der hvert kapittel dreier seg rundt en ny del av huset, samt nye deler til støvsugeren. Hver del av huset har sine egne puzzles, fiender og boss-fights, men hele huset er ett sammenkoblet område, og noen ganger må man gå på langs og tvers for å komme videre. Oppbygningen av spillet ligner en «Metroidvania», en sjanger som handler om å utforske og finne nye måter å komme seg gjennom et sammenkoblet kart. Luigi’s Mansion er ikke like stort og åpent som de hardbarkede Metroidvania-ene, men mange av trekkene er fortsatt der.
Støvsugeren - med det nydelige navnet «Poltergust 3000» - er måten Luigi interagerer med denne verdenen. Den lar han sluke til og blåse fra seg alt fra spøkelser til garnnøster så han kan løse gåter, fange spøkelser (vi velger å ikke skrive «suge spøkelser») og redde Mario. Støvsugeren er altså ikke bare et våpen, men også et verktøy for å løse hindringer - som også har noen kule oppgraderinger på lur.
Sammen med Poltergust 3000 bruker grønningen også en lommelykt - med et langt mindre kreativt navn: «Lommelykt». Den brukes hovedsakelig til å lyse opp omgivelsene til Luigi og stanse spøkelser, som gjør dem mulig å vakuumere.
Begge redskapene er dessverre litt klønete i praksis, til tross for de episke navnene. Høyre styrespak er invertert, i forhold til det vi er vant med idag, og treffesonen til spøkelsene er ganske uforutsigbare. Dette fører til en spillopplevelse som kan være ganske frustrerende til tider. Dette er ikke noe vi mener er helt ødeleggende, men det kommer i veien for den helhetlige opplevelsen som spillet prøver å gi.
Sjarm er der spillet står sterkest. Det er tydelig at utviklerne har lagt mye sjel og kjærlighet i spillet. Luigi nynner med på musikken når han er redd, spøkelsene er særdeles fjollete og nesen til Luigi spretter når han går. Luigi hopper i luften av skrekk når han møter et spøkelse, i samme stil som gamle tegneserier, og spøkelsene spretter på samme måte når han lyser de i fjeset. Spillet er ikke - og prøver ikke - å være veldig skummelt. I stedet går det for et langt mer tøysete hjemsøkt hus, noe vi synes det får til helt perfekt.
Hvis våre fantastiske skriveevner fikk deg til å ville spille dette faktastiske spillet, har du overraskende mange valg. Vi mener originalen holder seg godt den dag i dag, og det kan spilles med original disk på Gamecube og Wii, og skal etter planen også komme til Nintendo Switch Online med Nintendo Switch 2, men om du vil ha en mer moderne opplevelse kan du spille gjenskapelsen til 3DS. Gjenskapelsen har noen fine oppussinger, først og fremst muligheten til å ikke invertere kontrolleringen av kameraet. Spillet kan også emuleres, men det hørte du ikke fra oss.
«Luigi’s Mansion» er både en solid start på serien, og et generelt bra spill. Til tross for at Luigi kontrolleres på en litt utdatert måte og at noen av spøkelsene kan være ganske frustrerende å fange, er det en ekstremt sjarmerende og engasjerende opplevelse.
Skrevet av Bjørk Myklebust-Mogen og Mathias Rein Gullaksen