Før vi skal hjem
“Oi, det er lenge til neste tog hjem”
“Kva seier du om å vente på biblotket?”
-
Biblioteket var en smule kaldere idag, ikke så rart siden vi er midt i vinteren, men merkverdig likevel. Jeg får vel begynne å gå med mer behagelige jakker til skolen, for da har jeg noe komfortabelt å sitte med på biblioteket. Kanskje et skjerf også. Det ville fått meg til å se moteriktig ut. Og når jeg ikke hadde det rundt halsen kunne jeg nok brukt det som et teppe.
-
Ho ser kald ut. Kanskje eg bør tilby ho jakka mi. Hennar ser ikkje noko komfortabel ut å sitte i, og den lagar mykje lyd. Men eg vil ikkje at det skal virke som om eg prøver å flørte med ho, eg vil berre ho ikkje skal vere kald. Pluss, den knirkelyden frå jakka hennar kan bli fryktelig irriterande når eg les intense scener, slik som akkurat no, det tek meg heilt ut av historia.
-
Jeg skulle ønske sofaen var ledig, det er mye finere å sitte der enn i disse harde stolene. Og så er sofaen varmere. Jeg tipper jeg ikke ville følt meg så kald om jeg satt på en sofa eller en myk lenestol. Jeg tror han også foretrekker sofaen, beina hans er alt for lange for disse trestolene. Ryggen hans er krum og fremoverlent, med øyne låst fast til ordene i boken. Tankene er fjerne og han er helt i en annen verden. En verden der vi ikke har et tog å rekke om ti minutter. Uff, jeg hater å avbryte lesingen hans, men vi kommer til å miste toget om ikke.
-
*«She could feel the warmth of his back pressed against her own. Taking in a deep breath she got the courage to turn around and face him, to tell him that he was wrong, horribly wrong. How could one say such devastating things about her family, her honor. She put a hand on his shoulder and pulled an arm back…»*
«Eh du, vi kommer til å miste toget om ikke vi drar sånn, NÅ»
Uurgh, kvifor måtte ho avbryte meg akkurat no! Vel, det er ikkje hennar feil sånn eigentleg. Det er klokka sin feil, eller tida sjølv. Søren ta deg tid, kvifor kan du ikkje berre stoppe når det passar meg best. Sjølv om eg hatar å stoppe opp midt i lesinga, så e eg ikkje så keen på å bli igjen her i to timer til. Ikkje fordi eg mislikar biblioteket, men fordi eg e frykteleg svolten og eg saknar senga mi. Eg skal berre låne denne boka kjapt så eg kan lese den ferdig heime. Viss eg les den på toget blir eg berre avbrutt igjen.
«Åh shit, ja sorry, lat oss fare!»
-
Skuldrene våre er borti hverandre, jeg har ikke noe imot det. Det er faktisk ganske fint, jeg kan kjenne varmen stråle ut gjennom genseren hans. Som er bra for meg siden jeg er så kald. Vi pleier ikke å sitte så nærme på biblioteket. Der er det så mye ledig sitteplass at å sitte nære nok til å berøre hverandre ikke er noe som skjer. Faktisk så er det ganske bra, for jeg er ganske sikker på at jeg stinker, i hvertfall litt, og jeg vil ikke at han skal vite det. Og om vi sitter tett på hverandre blir det vanskelig å snu sidene i boken uten å dulte albuen inn i hverandre, som ikke er det mest praktiske når vi begge sitter å leser i en time i strekk.
-
Shit, eg held på å sovne, eg e så trøtt. Eg må berre halde meg vaken i femten minutt til, då kan eg kome meg heim uten å ydmjuke meg sjølv. Men det e vanskeleg. Augene mine e tunge, kroppen min sit varmt og komfortabelt i setet. Arma hennar mot mi. Og dette forbanna skjerfet hjelp ikkje heller! Men det får meg til å føle meg skjult, som gjer meg mindre flau.
Kanskje viss eg berre held dei lukka for et øyeblikk, kan eg få styrken til å holde dei opne lengre.................. faen det funka ikkje, for no klarer eg ikkje å opne dei igjen! Eg e så fucka. Eg berre håpar ho ikkje innser at eg har halvvegs sovna.
-
Sover han? Det blunket er alt for langt til å ikke være en lur. Vi skal av på neste stopp, han kommer til gå glipp av det.
“Hei, er du våken eller? Vi skal av på neste stopp”
“Uh hæ, ja! Eg sov ikkje, svergar!”
“Ja sikkert, så hva gjorde du da?”
“Uuuh….tok inn atmosfæren?”
“Ahaha atmosfæren? Et tog fylt med høylytte tenåringer er ikke akkurat en atmosfære
jeg tror noen ville likt å ta til seg»
«Okey da! Eg sov… litt! E det kriminelt å vere trøtt eller??»
«haha nei da»
.
.
.
«Uh siden du er så trøtt så skal du få sove på skulderen min til vi skal av, så vekker jeg deg med å reise meg!»
HVORFOR FAEN SA JEG DET!
-
Hva hæ, sa ho verkeleg det?! Fytti rakker no skjer det!
«haha, ok! Men hugs at det e du som tilbyr, så om eg knuser skuldra di e det berre din eigen feil!»
Å fy flate, eg e raud i trynet. Tusen takk skjerf for å skule det heilt forelska trynet mitt!
-
“Hæ?! Nei, jeg tar det tilbake!”
“For seint”
-
Omg, håret hans er mykt, og, og varmt. Helvete når ble jeg så dristig?
Jeg vet ikke om jeg kommer til å angre på dette enda, men for øyeblikket er dette veldig fint faktisk.
......
Shit, jeg glemte at jeg ikke har deodorant på......shit shit shit. Kanskje han ikke lukter det.
-
Ho e så mjuk… men kva e den lukta?
