Gomerisme

(En skjult tilståelse om at jeg verken forstår anarkisme, totalitarisme eller maksimalisme. Og én fin fotnote)

Til leseren. Om du leser denne teksten, så har det mest forferdelige skjedd; alt av sivilisert redaksjon har gått tapt. Det skjedde under ekstremt press fra redaksjonen, der regel på regel og skrivekunstens lov og orden presset fingrene mine hardere og hardere mot tastaturet. Det sto til slutt ikke annet enn ssssssssssssssssssssssssss, hhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh og . Så tungt ble det å bære på dette skrivenormskorset, ikke bare for meg, men for universet selv, at det falt gjennom den tredje dimensjonens grenser og ut av alt som finnes. Det som finnes inkluderer derfor ikke lengre disse reglene, og liknende Campbells teori ble det en midtveis gjenoppstandelse for skriveren også (ikke bare teksten). Fra loven oppsto anarkismen. Av den grunn har redaksjonen rådet meg å advare leseren: ... men jeg synes ikke det behøves, du klarer dette. personlig vet jeg ikke hva de snakker om, det føles underlig pretensiøst å advare noen

Hva leser du? Ingen anelse

Hei, vent nå litt. Om ting skal skje i 3, så mangler vi en hel del med ting. Anarkisme, totalitarisme, og…. den i midten? Litt personlig frihet, litt personlig fangenskap? Nei! Siden de er absolutte, så kan det ikke være litt og litt. Det må være helt! Jeg ser det da som min plikt å ta en hel og legge til enda en hel (fordi, uh). Det må være både anarkisme óg totalitarisme. Et venndiagram med begge sirklene perfekt plassert oppå hverandre. Det er ikke en linje med anarkisme på ene siden og totalitarisme på andre, men en trekant med ene hjørnet Anark-, andre hjørnet Totalitar- og tredje hjørnet… [lyden av trommestikker som faller på gulvet]... Gomer- (Det var ingen poeng i en trommevirvel, siden det står i tittelen).

(Et lyseblått VENN-diagram av typen “én sirkel”, siden de overlapper hverandre perfekt. Litt som et diagram som skal vise likhetene og forskjellene mellom Pierre Menards tekst og Cervantes sin, eller “grønn” og “grønn”. Eventuelt lyseblått)

Etymologi: Gomer (avledet fra Montgomery Burns, og forkortet til et engelsk ord for en trøblete pasient “gomer”) og -isme (en sånn suffiks man legger til for at det skal høres ut som en teori, ideologi eller system). Inspirert av episoden fra The Simpsons der Mr. Montgomery Burns blir sjekket av legen, og de finner at han har alle sykdommene. Siden alle sykdommene prøver å komme inn samtidig, kommer ingen inn og han er tilsynelatende helt frisk.

Maksimalisme: et vanskelig begrep å forklare. Ofte forstått som “veldig mye”, “more is more” og det motsatte av minimalisme, den greien der man har en behagelig mangel på detaljer. Maksimalisme kan sees i form av for eksempel Reodor Felgens maskiner. Enorme, detaljerte greier som gjør det vanskelig for øynene å helt se hva som skjer – et lite triks som gjør at det ser ut som det er enda mer enn det det er. Det er muligens det samme vi opplever i møtet med rot. Det er så komplekst og så mange detaljer, det er vanskelig å se hva som faktisk skjer og hvor mye arbeid vi har foran oss (det er ikke egentlig så mye, men rot skaper illusjonen av enda mer rot). Søstrene Grene er et ypperlig eksempel på mange, mange, mange saker i en liten butikk. Det er ting over alt, og på en koselig måte. De selger også mange, mange, mange ting til deg for en lav pris, så du kan rømme fra den seriffløse minimalistiske verden. Så fint det er når jeg kan dele personligheten min inn i en rekke produkter, så jeg slipper å være alene med meg selv i et tomt, fåfarget, rettkantet rom. Maksimalisme er visstnok ikke å ha så mye som mulig og overflod, men detaljer på en måte som funker helt fint. Jeg skal ikke si så mye mer om kunst, for det er som regel umulig å forklare (spesielt for en som meg (som synes det er umulig å forklare (kunst))).

Maksimalister hadde kanskje sagt at “maksimalisme > minimalisme”. Minimalister ville da i en motreaksjon sagt at “maksimalisme > minimalisme”.

Gomerisme er litt som en maksimalistisk lovteori: alt er ulovlig, og det er veldig straffbart. Absolutt alt. Hører du det? Gomerisme = alt er ulovlig og ingen unntak[1]. Derfor vil folk være veldig, veldig forsiktig hele tiden. Så forsiktig, nemlig, at de ikke på tusen år hadde hatt tid til å bryte de ekte lovene. Alle stegene frem til å sjele en hest hadde vært ulovlige (bokstavelig talt). Øyeblikket NRK kringkaster meldingen om lovtyranniet til hele landet blir det helt, helt stille. For å bevege seg er strengt forbudt. Denne stilleståingen varer omtrent tjue sekunder til de innser at dette også er ulovlig, og de beveger seg med rakettfart inn i et kriminelt liv. “Men, jeg kunne ikke noe for det!” sier de kanskje, “det var ingen mulighet for å leve (eller dø) uten å bryte loven” innser de så, og til slutt “hele dette lovsystemet, det som gjør det straffbart å leve, er teit!”. Kanskje de velger å sitere Terry Pratchetts Night Watch “It wasn’t that the city was lawless. It had plenty of laws. It just didn’t offer many opportunities not to break them”. Nå, greit, hva er poenget med alt dette? Dette totalitære anarkiet? Jo, etterhvert så blir man ikke så redd for å bryte loven – man blir litt nummen til det – men man blir likevel oppmerksom på alt man gjør (det er tross alt ulovlig, det du gjør). Den ultimate sansetilværelsen, energiforsynt av menneskets utømmelige sans for moral og etikk (og henger i illusjonen at lov = etikk). Romantikken og humanismens ustabile forhold har funnet parterapi og er på bedringens vei. 

Hvor kommer politiet, og all denne straffen inn i bildet? Blir vi ikke alle bare sittende i fengsel? Som i en surrealistisk Borges-fortelling? Okay, ingen ideologier er perfekte. Jo, se her: tilbake til Mr. Burns, han med så mange sykdommer som prøver å ta knekken på ham samtidig at ingen får gjort noe som helst (hadde de bare sett at det er nettopp det problemet deres er, og ikke Burns sitt enorme, gigasterke immunforsvar. Med litt samarbeid, goddamnit). Det er for mange å ta, og alt de selv skulle gjort hadde vært ulovlig. Ikke bare er det for mange, men tilbake til den maksimalistiske roteillusjonen så blir litt folk å ta til veldig, veldig mange. Den av dere uten synd, han skal kaste den første lovboken, eller noe. Å straffe hadde selvsagt også vært ulovlig, og det å følge loven også. 

I den ultimate sansetilværelsen, bevisst på hva man gjør, og alt et nødvendig offer for det som er rimelig, kan det hende at mennesket hadde mistet helt troen til tåpeligheter som “lov og orden” ovenfor “at folk skal ha det bra”. Derfor foreslår jeg dette til betraktning, og som en lakmustest for idioti (er ikke gomerisme bare total totalitarisme? eller total anarkisme, der loven ikke finnes for ingen lytter til den? 2 av 3 grader med lov fører til lovløshet). Tenk deg, en verden der loven er lik for alle som er på feil sted til feil tid foran feil purk. Friheten innskrenket til kjernen for folket. Kanskje så mye press at det danner en personlig singularitet, som så sprenger i et lovløst, moralsk sanserikt og stort bang. Lov ≠ moral. Gomerisme blir en dysto-utopisk tilstand der alle er skyldige, alle er bevisste, og for det tredje punktet må vi vente og se. Ting skjer som oftest i 3. Hei, vent nå litt. Sirkelkomposisjon? Ah! Ikke nå lengre.

Fotnoten

[1]  Å følge loven? Ulovlig! Å rattifisere dette? Ulovlig!! Å være lovlig? TAKE A GUESS!!!